onsdag 20. oktober 2010

Sukk ..


Har liksom ikke fått opp humøret etterat jeg fikk vite at Ida døde....tenker så mye på alt hun har gått igjennom..
klarer ikke å slippe tanken på DØDEN...hva skjer,når er det min tur...håper jo selvsagt at jeg har mange , mange år igjen.. men når man får beskjed at kjenninger døde pga kreft..så er det faktisk vanskelig å la være å tenke det værste...
Alt stopper opp.. man møter ikke en vegg.. men ei glassrute der man ser alle som man er glad i..
Sjøl står eg bak glassruta og ser på dem.. Prøver å få kontakt med de på andre siden av ruta...men dem ser meg ikke..
Eg nok ikke så sterk og tøff som mange vil ha det til... føler meg lita og maktesløs..
Ka kan eg gjør?? Træning ..træning og atter træning...gjør jo det...MEN føler at når jeg er på topp... så faller eg langsom ned igjen..
Har hatt det bra sia eg kom heim fra helseparken..har følt meg på topp.. syntes livet har vært hærlig...klart ... eg syns jo livet e hærlig... men eg ønsker meg ett fantastisk liv... er faktisk lei sykehus, leger fysioterapauter, hjemmesykepleiera og hjelpepleiera..Men takker Gud for at dem finns..
bi sur på mæ sjøl fordi jeg ikke klarer å ta på meg en genser uten hjelp.. av og til har eg flaks og klarer det..Da er det jubel klapp og klem...holdt på å skriv hopp og sprettFastlegen min spurte meg her om dagen..hva skjer framover??? spontant kom det ut av meg.. først og fremst bli frisk og sjølhjulpen... så for vi ta resten etter det.. ho nikka... fornøyd over svaret.

Men bare for å ha sagt det.. de fleste dagene er eg jo positiv og ser lyst på framtiden...Nå måtte jeg bare få ut litt frustrasjon...
R.I.P... Eili Rengård og Ida wassås.

Som sagt før.. det er lov å legge inn en kommentar.. du kan bruke ANONYM vess du ikke har ID adr.
Klem fra Miriam

2 kommentarer:

  1. Kjenner klumpen i halsen når jeg leser bloggen din... Noe for "oss friske" å tenke over når man føler hverdagen er ett slit. Når jeg leser bloggen din lærer d meg å sette mer pris på d jeg har rundt meg.

    Jeg beundrer ditt pågangsmot, og er innom bloggen din hver dag. Hver dag du har lagt bak deg, er ett skritt nærmere dagen du blir frisk <3

    Mange oppmuntrende klemmer fra
    Marit :)

    SvarSlett
  2. Hei! Siden du har lagt deg som følger på bloggen min, måtte jeg inn og besøke deg, se hvem du er:)
    Vet ikke helt hva jeg skal si, men det er så trist så trist at du skal være syk... Livet er urettferdig og man vet aldri hvor det tar veien. Fortere enn man aner kan det plutselig ta en annen retning, en retning man aldri hadde klart å forutse på forhånd.
    Du skriver at du får høre at du er sterk og tøff, men føler deg svak og maktesløs. Jeg kan skjønne den. For det er jo slik man føler seg når man på en eller annen måte er rammet av en tragedie. Men man må jo bare være sterk, sterk slik at en kan klamre seg fast til livet og håpet om bedre tider..
    Håper det beste for deg og kommer til å ta en tur innom bloggen din igjen for å se hvordan det går :)

    SvarSlett