Heisann folkens,,, I dag har eg valgt bilde av alle søskenan... til venstre: Inge Eilertsen, Meg, Børge Eilertsen,Yvonne Sørmo og Siri Helene Sørmo... dette er mine søsken og bildet er vel ern 8 -10 år gammelt.koffer eg valgte dette bilde har eg ingen aning om... ville bare vise dere at jeg har mine søsken her.. selvom enkelte strir med sitt.. så kjem dem no innom når eg træng dem... Børge e unnskyldt,,,han bor i Arndal.. men telefonan hannes e koselige og ikke minst artig,, får meg i humør og eg ler mye av den skapningen... Nå skal han bli pappa til nr 3.. tremin er 9 Februar.... blir spennende..
Huff... eg har en sånn ekkel følelse i magen ang.denne samtalen på sykehuset... e jo ganske så sikkert at eg skal til Haukeland Sykehus Bergen... og da blir det Gamma/knivstråling..det fins ikke vondt.. og eg blir i Bergen kun i 3 dager..Men eg e bare så drittlei sykehus,lega,blodprøva og div. Dessuten lure eg på når denne elendigheta skal ta slutt...tar den slutt... joda,, det vil den engang...men da vil eg være frisk og ikke ta del av denna slutten...
Akkurat nu læs eg ei bok som eg har lånt av ei venninne. "sammen til verdens ende" det handeler om ei som fikk kreft og samboern fulgte henne i tykt og tynt....ei gripende bok som jeg anbefaller på det sterkeste...
Sitter her alene, Kristin er dratt på skolen.. får sånne stunder at jeg kjenner det presser bak øyelokkene...er kansje blitt mere i det siste, men det er pga,at jeg er midt i denne kontrolltiden på sykehuset... nå kommer de to siste årenen i revy enkelte ganger,, spørsmål om hvorfor meg... og hvorfor må det gå ut over mine kjære som er rundt meg...Og ikke minst min datter Kristin som eg ælsk over alt på jord...hun er enestående, typisk tenåring... kjenner meg igjen og tenker kor vanskelig det egentlig var å være midt mellom barn og voksen.. Her om kvelden ble jeg så sint at jeg trodde jeg skulle slå til henne, men heldigvis gjorde jeg det ikke... så at jenta ble redd,, ho gikk inn på badet... etter ei stundd gikk jeg etter.. da hadde jeg grått litt.. fortalte henne at jeg er så glad i henne at jeg aldri vil slå henne, men at denne gangen holdt jeg på å gjøre det fordi hun var oppstanasig og svarte frekt...jeg fortalte hvorfor jeg blir så fort sint,, pga, at svultsen i hode vokser og trykker...jeg er sliten ,trett av å være sjuk.. vil vi skal leve normalt.... da gråt vi sammen og hun sa hun ville dethun også... også sa vi til hverandre ar vi var glad ihverandre.. suss,klemm.. og stemmningen ble lettere....stakkars lille gulle mitt, ka ho må føle og ka ho går ihjemmom. har snakka men helsestasjon om å starte ett mestringsprogram om Barn med kreftsykeforeldre.. der barn treffer andre barn med kreftsykeforeldre.. har holdt på siden i høst.. men ingenting skjer.. dem bare jatter med.. ikke lenge før eg går til media.. kansje dem får opp ræve.. er faktisk mange her i distriktet som har Kreft ogbarn... hvorfor ikke treffest og la barna se at dem ikke er alene om denne lidelsen om å ha en mamma eller en pappa som har kreft. Barn er faktisk pårørende dem også..men vi voksne snakker over hode på dem, og da får de bare litt med seg.. og tenker selfølgelig det værste.nå slutter jeg av for denne gangen.. kansje jeg skriver i morgen .. så får dere vite om det blir Bergen.. ha en fin dag folkens... : ))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar